L'Esquinade

I nærheten av Saint-Tropez, langs en stille vei omgitt av natur og ro, ligger restauranten l’Esquinade. For mange er det bare et hyggelig sted å spise. Men for meg ble restauranten også et bilde på noe langt større: hvordan mennesker i ulike generasjoner kan arbeide sammen.

Det mest fascinerende var ikke maten eller utsikten. Det var menneskene.

Edna Falao, 92 år gammel, startet restauranten en gang i tiden. Nå er det sønnen som driver stedet videre, mens barnebarnet tar imot gjestene. Tre generasjoner side om side. Ikke som konkurrenter, men som mennesker med ulike roller i samme historie.

Og kanskje er det nettopp derfor så mange liker Edna Falao. Hun virker helt fri for det moderne behovet for å snakke om alder hele tiden. Hun liker å være sammen med yngre mennesker. Hun arbeider sammen med dem, ler med dem og lever midt i fellesskapet — uten å gjøre alder til et tema.

Det traff meg sterkere enn jeg hadde ventet.

For hvorfor har vi blitt et samfunn som er så opptatt av at mennesker skal trekke seg tilbake når de blir eldre?

Hvorfor snakker vi om pensjon som om mennesker nærmest skal forsvinne?
Når ble alder et problem?
Og hvorfor virker det nesten provoserende når eldre fortsatt ønsker å arbeide?

På l’Esquinade så jeg det motsatte av det moderne samfunnet ofte signaliserer.

De arbeidet sammen.

Den eldste hadde erfaringen.
Sønnen hadde ansvaret for driften.
Barnebarnet hadde energien og tempoet.

Tre generasjoner under samme tak.

Det fikk meg til å tenke på hvor merkelig mye av arbeidslivet vårt egentlig er blitt. Vi snakker varmt om inkludering og mangfold, men gjelder det også alder? Eller gjelder det først og fremst de unge?

For hva skjer med et samfunn som gjør eldre mennesker usynlige?
Hva skjer når erfaring mister betydning?
Når mennesker som har bygget opp arbeidsplasser, familier og samfunn plutselig forventes å trekke seg tilbake og ikke ta plass?

Vi har til og med gamle uttrykk som “den sjuende far i huset” — som om det verste et menneske kan bli, er å være til overs.

Men på l’Esquinade opplevde jeg noe annet.

Et menneske som fortsatt hadde en plass.
Som fortsatt deltok.
Som fortsatt arbeidet sammen med familien sin.

Kanskje er det nettopp dette vi trenger mer av i vår tid — ikke mindre kontakt mellom generasjoner, men mer.

For kanskje er ikke problemet at eldre mennesker fortsatt vil bidra.
Kanskje problemet er at samfunnet har glemt hvordan generasjoner kan arbeide sammen