Hvem tar valgene for deg?

Vi liker å tro at vi lever våre egne liv. At valgene vi tar er våre. Men sannheten er at mange av oss formes mer av andres forventninger enn vi kanskje tør å innrømme.

Foreldre som vil oss vel. Samfunnet som forteller hva som er “riktig”. Sosiale medier som viser hvordan livet burde se ut. Frykten for å skuffe noen. Behovet for å passe inn.

Og plutselig har man levd store deler av livet på autopilot.

Man blir værende i jobben fordi det virker trygt. Jobber videre selv om kroppen eller hodet egentlig er sliten. Tenker:
“Når er det egentlig min tur til å leve litt mer for meg selv?”
“Når skal jeg slutte å bare overleve og begynne å leve?”
“Når skal jeg pensjonere meg — og hvorfor venter jeg egentlig så lenge?”

Ikke fordi man er svak — men fordi vi alle ønsker trygghet, aksept og kontroll.

Problemet oppstår når man tilpasser seg så mye at man mister kontakten med seg selv.

Man slutter å spørre:
Hva vil jeg egentlig?

Jeg tror mange kjenner på det stille inni seg. Følelsen av at livet ser riktig ut utenfra, men ikke helt kjennes riktig inni.

Kanskje er noe av det vondeste å oppdage dette sent i livet:
At man levde mer for andres forventninger enn egne ønsker.

Men jeg tror heller ikke det er for sent.

Ikke for å bytte jobb.
Ikke for å trappe ned.
Ikke for å pensjonere seg tidligere hvis man har mulighet.
Ikke for å sette grenser.
Ikke for å begynne å leve litt mer ekte.

For livet går fort. Og på et tidspunkt må vi kanskje tørre å spørre oss selv:

Lever jeg det livet jeg egentlig vil leve — eller bare det livet andre forventer av meg?

Kanskje handler ekte frihet ikke om å kunne gjøre alt man vil.
Kanskje handler det mer om å eie sine egne valg.

For til slutt er kanskje ikke det viktigste spørsmålet hvilke valg vi tar.

Men:

Hvem tar valgene for deg?