Det er noe befriende som skjer med mange mennesker når årene går.
Ikke fordi livet nødvendigvis blir lettere. Kroppen kan bli tyngre å dra på. Speilbildet forandrer seg. Det kommer flere bekymringer enn før. Men samtidig skjer det noe annet. Noe som kanskje er enda viktigere.
Man blir mindre opptatt av hva andre synes.
Som ung bruker vi ofte utrolig mye energi på å passe inn. Vi kler oss slik alle andre gjør. Mener det som forventes. Gjør det som virker fornuftig. Vi bygger karriere, kjøper hus, følger opp barn, stiller opp på alt og forsøker å leve opp til andres forventninger.
Og før vi vet ordet av det, har årene gått.
Så kommer det en dag hvor man stopper opp og tenker:
Hva er det egentlig jeg vil?
Ikke hva naboen mener. Ikke hva kollegaene synes. Ikke hva som ser bra ut på utsiden.
Bare hva som gjør meg glad.
Da skjer det ofte noe fantastisk.
Noen farger håret lilla. Noen lar håret bli grått uten å be om unnskyldning. Noen kjøper den fargerike jakken de alltid har hatt lyst på. Andre selger huset, flytter til sjøen, begynner å male, reiser alene eller lærer seg å spille gitar som sekstiåring.
Ikke fordi de skal bevise noe.
Men fordi de endelig forstår at livet er deres eget.
For sannheten er at de fleste mennesker tenker langt mindre på oss enn vi tror. De er opptatt med sine egne liv, sine egne bekymringer og sine egne usikkerheter.
Likevel kan vi bruke halve livet på å forsøke å imponere dem.
Det er først når vi slutter med det at vi virkelig blir frie.
Fri til å si nei uten dårlig samvittighet.
Fri til å si ja til ting som gir energi.
Fri til å kle oss slik vi vil.
Fri til å bruke pengene våre på opplevelser i stedet for statussymboler.
Fri til å være den vi egentlig er.
For når alt kommer til alt, er det ingen premie for å ha levd et liv etter andres oppskrift.
De menneskene som virker lykkeligst når de blir eldre, er ofte ikke de rikeste eller mest vellykkede. Det er de som har sluttet å be om tillatelse til å være seg selv.
De som ler høyt.
Danser hvis de har lyst.
Reiser hvis de kan.
Sier meningene sine.
Går i sterke farger.
Tar plass uten å be om unnskyldning.
Og når noen rynker på nesen, trekker de bare på skuldrene.
For de har forstått noe mange bruker et helt liv på å lære:
Du får aldri alle til å like deg.
Men den dagen du slutter å prøve, begynner du endelig å leve.
Å eldes handler derfor ikke om å bli gammel.
Det handler om å bli modig nok til å være akkurat den du alltid har vært. Bare uten frykten som holdt deg tilbake. Det er kanskje ikke ungdommens gave.
Det er alderens. Og den er verdt å feire.

