Vi snakker ofte om utfordringene ved å være alene som pensjonist. Langt sjeldnere snakker vi om utfordringene som kan oppstå når to mennesker, etter et langt arbeidsliv, plutselig skal dele nesten all sin tid sammen.
For mange er pensjoneringen en etterlengtet fase. Endelig skal det bli tid til å nyte livet, reise, være sammen med familien og gjøre det man ikke rakk mens arbeidslivet krevde sitt. Men overgangen kan være større enn mange forestiller seg.
Gjennom flere tiår har de fleste ektepar levd side om side, men ikke nødvendigvis tett på hverandre hele dagen. Arbeidslivet har gitt egne oppgaver, kolleger, erfaringer og interesser. Hverdagen har hatt en naturlig rytme. Når denne rytmen forsvinner, må man skape en ny.
For noen går det helt uproblematisk. For andre blir det mer krevende.
Noen opplever at den ene parten får et rikere pensjonistliv enn den andre. Kanskje har den ene mange venner, hobbyer eller frivillige oppgaver, mens den andre i større grad blir avhengig av partneren for å fylle dagene. Det er lett å forstå hvordan dette kan skape ubalanse.
Den som har mange aktiviteter kan få dårlig samvittighet når han eller hun ønsker å gjøre ting alene. Samtidig kan den som har mindre å fylle tiden med føle seg tilsidesatt eller ensom. Begge ønsker det beste for hverandre, men havner likevel i en situasjon som ingen av dem hadde sett for seg.
Mange forsøker å løse dette ved å gjøre alt sammen. Men det er sjelden den beste løsningen.
Et godt samliv handler ikke om å være sammen hver eneste time. Det handler om å spille hverandre gode som mennesker. Om å støtte hverandre i å bevare interesser, vennskap og aktiviteter som gir mening.
For når alt kommer til alt, er det viktig å stille seg et spørsmål som få liker å tenke på:
Hva skjer den dagen livet endrer seg?
For den dagen kommer før eller siden.
En av de største feilene mange pensjonister gjør, er å tro at de alltid skal være to. Virkeligheten er at livet sjelden blir slik. En dag blir den ene syk. En dag kan den ene få demens, hjerneslag eller andre helseutfordringer som gjør at livet snus opp ned. Og en dag vil en av dem sitte igjen alene.
Da betyr det enormt mye å ha noe som fortsatt er ens eget.
Venner som fortsatt ringer.
Interesser som fortsatt gir glede.
Aktiviteter som gir innhold i dagene.
En identitet som er mer enn rollen som ektefelle.
Mennesker som gjennom mange år gradvis har trukket seg bort fra egne nettverk fordi alt skulle gjøres sammen, kan oppleve overgangen som ekstra tung når sykdom eller dødsfall rammer. Verden blir mindre akkurat når man trenger den som mest.
Derfor er det kanskje noe av det mest kjærlige man kan gjøre for hverandre å oppmuntre til selvstendighet.
Ikke fordi man ønsker avstand.
Ikke fordi kjærligheten er blitt mindre.
Men fordi man vet at den andre kan komme til å trenge denne styrken en dag.
Å fortsette på strikkeklubben, golfbanen, korøvelsen eller seniortreffet handler ikke bare om trivsel her og nå. Det handler også om å bygge et liv som tåler motgang. Et liv som har flere bærebjelker enn bare partneren.
Kjærlighet handler ofte om omsorg for framtiden. Om å tenke lenger enn til neste uke eller neste ferie.
Kanskje er det derfor det viktigste rådet til par som går inn i pensjonisttilværelsen sammen, er dette:
Bevar dere selv mens dere fortsatt har hverandre.
Skap minner sammen. Reis sammen. Del opplevelser og hverdager. Men pass samtidig på å holde liv i egne interesser, egne relasjoner og egne arenaer.
For den sterkeste tosomheten er ofte ikke to mennesker som gjør alt sammen.
Det er to mennesker som står støtt hver for seg, og som derfor kan være en styrke for hverandre når livet en dag blir vanskelig. Da er man bedre rustet, både den dagen sykdommen kommer, og den dagen en av stolene rundt kjøkkenbordet blir stående tom.

