Vi hører ofte om småbarnsforeldre som står i tidsklemma. Men det er en annen gruppe som sjelden får samme oppmerksomhet, selv om belastningen kan være minst like stor.
Det er seniorene.
Mange besteforeldre er i dag helt avgjørende for at hverdagen skal gå rundt i norske familier. De stiller opp når foreldre må på jobb, henter i barnehage og på skole, passer barn i ferier og på planleggingsdager, og trår til når sykdom eller uforutsette situasjoner oppstår.
For mange familier ville hverdagen vært langt vanskeligere uten besteforeldrenes innsats.
Samtidig er det ofte de samme menneskene som har en annen omsorgsoppgave.
De passer ikke bare barnebarna. De tar også vare på egne gamle foreldre.
En mor med demens. En far som ikke lenger klarer seg alene. Foreldre som trenger hjelp til handling, transport, medisiner, økonomi, legebesøk og daglige gjøremål.
Mange seniorer befinner seg derfor i en omsorgsklemme mellom to generasjoner som trenger dem.
På den ene siden står barnebarna. På den andre siden står foreldrene.
Midt imellom står bestemor og bestefar.
Dette er en virkelighet langt flere opplever enn det som kommer fram i den offentlige debatten.
For mange handler det ikke om å hjelpe til av og til. Det handler om et ansvar som varer år etter år. Telefonen kan ringe når som helst. Mor har falt. Far husker ikke hvor han er. En ny sykehustime må følges opp. En søknad må fylles ut. Noen må handle mat. Noen må sørge for at regningene blir betalt.
Og svært ofte blir denne "noen" en sønn eller datter som selv har passert seksti eller sytti år.
De fleste gjør dette av kjærlighet. De ønsker å hjelpe. De ønsker at foreldrene skal ha det godt, og de ønsker å være en del av barnebarnas liv.
Men kjærlighet kan ikke være svaret på manglende ressurser i helse- og omsorgstjenestene.
Det er her vi må tørre å stille de vanskelige spørsmålene.
For det er ikke akseptabelt at stadig flere familier må kompensere for at samfunnet ikke har ressurser til å ivareta syke, pleietrengende og demente eldre på en god nok måte.
Når hjemmetjenesten har for lite tid. Når avlastningstilbudene er for små. Når sykehjemsplasser mangler. Når oppfølgingen blir så begrenset at pårørende må fylle hullene i tjenestene, da flyttes ansvaret i praksis fra fellesskapet til familien.
Og veldig ofte havner dette ansvaret hos seniorene.
De kjører til legeavtaler. De handler mat. De følger opp medisiner. De vasker, rydder og organiserer. De bruker timer på telefon med ulike offentlige instanser. De er pårørende, koordinatorer, sjåfører og omsorgspersoner på én og samme tid.
Dette er oppgaver som mange utfører uten å klage.
Men det gjør ikke belastningen mindre.
Mange hadde sett for seg at pensjonisttilværelsen skulle gi litt mer tid til seg selv, til ektefellen, til venner og til interesser som har måttet vente gjennom et langt arbeidsliv. I stedet opplever mange at kalenderen igjen fylles opp av forpliktelser og ansvar.
De kjenner på dårlig samvittighet fordi de ikke strekker til overalt.
Er de sammen med barnebarna, tenker de på den syke moren eller faren.
Er de hos foreldrene, kjenner de på at de ikke er nok til stede for resten av familien.
Slik slitasje blir sjelden synlig i statistikker og budsjetter.
Likevel er den reell.
Det er også et paradoks at seniorer ofte omtales som mottakere av omsorg og offentlige tjenester, når mange i virkeligheten er blant dem som gir mest omsorg av alle.
De holder familier sammen. De avlaster egne barn. De passer barnebarn. De tar vare på syke foreldre. De bidrar med tusenvis av timer som verken registreres eller lønnes.
Denne innsatsen har enorm verdi, både for familiene og for samfunnet.
Men vi kan ikke bygge framtidens omsorgstjenester på en forventning om at pårørende alltid skal strekke seg litt lenger.
Familien skal være et supplement til offentlige tjenester. Familien skal ikke være en erstatning for dem.
Derfor må vi bli flinkere til å se den usynlige omsorgsgenerasjonen. Vi må anerkjenne innsatsen de gjør, men også erkjenne at de ikke kan bære stadig større omsorgsoppgaver alene.
Et samfunn må måles på hvordan det tar vare på dem som trenger hjelp. Da kan vi ikke akseptere at mennesker med omfattende hjelpebehov blir avhengige av at døtre og sønner skal fylle rollene som helsevesen, hjemmetjeneste og omsorgstilbud egentlig er satt til å ivareta.
Seniorene fortjener mer enn en høflig takk.
De fortjener et samfunn som tar sitt ansvar på alvor.
For også de som alltid stiller opp for andre, trenger av og til at noen stiller opp for dem.