Du er ikke ensom bare fordi du bor alene

Det finnes få ord som blir misforstått oftere enn enslig og ensom.

For mange hører ordene nesten sammen. Når noen forteller at de bor alene, kommer gjerne spørsmålet raskt:

«Blir du ikke ensom?»

Men spørsmålet bygger på en antakelse som ikke nødvendigvis stemmer. For det å være enslig sier svært lite om hvordan et menneske faktisk har det.

Noen av de mest tilfredse menneskene du møter bor alene. De fyller dagene med venner, familie, interesser, turer, frivillig arbeid eller aktiviteter de trives med. De har frihet til å bruke tiden slik de ønsker, og de setter pris på roen som følger med.

Samtidig finnes det mennesker som aldri er alene, men som likevel kjenner på en dyp ensomhet.

Der ligger den store forskjellen.

Enslig er noe du er. Ensomhet er noe du føler.

Å være enslig er en beskrivelse av livssituasjonen din. Du har ingen partner. Det er egentlig alt ordet forteller.

Ensomhet handler derimot om følelsene dine. Om du savner nærhet, fellesskap eller følelsen av å høre til.

Det er derfor de to begrepene ikke kan brukes om hverandre.

Likevel gjør vi det hele tiden.

Når en person bor alene, tenker mange automatisk at vedkommende må savne noen. Men vi spør sjelden ekteparet som sitter på hver sin side av sofaen kveld etter kveld uten å snakke sammen om de føler seg ensomme.

Kanskje burde vi det.

For ensomhet handler sjelden om antall mennesker rundt deg. Den handler om kvaliteten på kontakten du har med dem.

Alenetid har fått et ufortjent dårlig rykte

Vi lever i en tid der det nesten forventes at vi skal være tilgjengelige hele tiden. Telefonen ligger alltid innen rekkevidde. Meldinger tikker inn gjennom hele dagen. Sosiale medier sørger for at vi hele tiden vet hva andre gjør.

Midt i alt dette har det å være alene nesten blitt fremstilt som et problem.

Men for mange mennesker er alenetid noe av det mest verdifulle de har.

Det kan være den første kaffekoppen om morgenen før huset våkner. En tur langs sjøen uten mål og mening. Noen timer i hagen. En bok som er så god at verden rundt forsvinner.

Slike øyeblikk handler ikke om ensomhet.

De handler om trivsel.

Om evnen til å være komfortabel i eget selskap.

Det er en egenskap som kanskje fortjener høyere status enn den ofte får.

Ensomhet kan ramme alle

Det betyr selvfølgelig ikke at ensomhet ikke er et alvorlig tema.

For den som opplever den, kan den være både tung og smertefull.

Mange møter ensomheten etter store endringer i livet. En ektefelle går bort. Helsen svikter. En skilsmisse snur hverdagen på hodet. Eller arbeidslivet tar slutt, og den daglige kontakten med kolleger forsvinner nesten over natten.

Særlig overgangen til pensjonistlivet kan overraske mange.

Ikke fordi dagene blir tomme, men fordi de små møtene vi tok for gitt plutselig blir borte. Samtalen ved kaffemaskinen. Kollegaen som stikker innom kontoret. Latteren i lunsjen.

For mange var disse møtene en større del av hverdagen enn de selv var klar over.

Vi stiller kanskje feil spørsmål

Kanskje er det derfor spørsmålet ikke burde være om noen bor alene.

Kanskje burde vi heller spørre om de har mennesker de kan ringe når noe er vanskelig. Om de føler seg sett. Om de opplever at de hører til et sted.

For et menneske kan bo alene og ha et rikt, meningsfylt og sosialt liv.

Et annet kan leve sammen med noen og likevel føle seg alene.

Det ene utelukker ikke det andre.

Derfor er det viktig å huske forskjellen: Enslig beskriver hvordan livet ditt ser ut på papiret. Ensomhet beskriver hvordan livet oppleves når døren lukkes og du blir sittende igjen med tankene dine.

Det er to helt forskjellige ting.