Det er sjelden det perfekte jeg husker

Jeg har lagt merke til noe når jeg tenker tilbake på gode opplevelser i livet.

Det er sjelden jeg husker de dagene der alt gikk akkurat som planlagt.

Vi bruker ofte mye tid på å forberede oss. Vi leser anmeldelser før vi bestiller hotell, planlegger utflukter, reserverer bord og prøver å få alt til å bli så bra som mulig. Vi ønsker at ferien, selskapet eller familietreffet skal bli perfekt.

Og det er jo ikke noe galt i det.

Men når jeg ser tilbake, er det som regel ikke de feilfrie dagene som dukker opp først i minnet.

Det er de gangene noe gikk galt.

Kanskje begynte det å regne akkurat da vi skulle grille. Kanskje kjørte vi feil og endte på en helt annen vei enn planlagt. Kanskje restauranten vi hadde gledet oss til, viste seg å være stengt. Der og da kunne det være både irriterende og frustrerende. Ingen liker når planene sprekker.

Likevel er det ofte disse situasjonene vi ler av senere.

Jeg tror de fleste kjenner seg igjen. Man sitter sammen noen år etterpå, og plutselig kommer historien fram igjen. Ikke om da alt fungerte perfekt, men om da kofferten ble borte, bilen punkterte eller regnet ødela hele dagsplanen. Det som var et irritasjonsmoment der og da, har blitt til et godt minne.

Kanskje fordi det uventede gjør opplevelsene mer ekte.

Når alt går etter planen, glir dagene ofte fint forbi. Men når noe uforutsett skjer, må vi improvisere. Vi finner løsninger, hjelper hverandre og opplever noe vi aldri kunne ha planlagt på forhånd. Ofte er det nettopp da vi er mest til stede.

Jeg husker ikke alltid de perfekte middagene eller de vakreste utsiktene.

Men jeg husker latteren da noe gikk galt.

Jeg husker følelsen av fellesskap når vi sto i situasjonen sammen. Jeg husker de små øyeblikkene som oppstod fordi livet ikke fulgte manus.

Det har fått meg til å tenke at kanskje vi ikke trenger å streve så hardt etter det perfekte. Kanskje blir livet litt lettere når vi aksepterer at ting ikke alltid går som planlagt. For erfaringen viser at det som føles som en liten katastrofe i øyeblikket, ofte er det vi forteller historier om senere.

Og når historien fortelles om igjen rundt et bord mange år senere, er det sjelden noen sier:

«Husker du den dagen da alt gikk helt perfekt?»

Men mange sier:

«Husker du den gangen alt gikk galt?»

Og så kommer latteren.

Kanskje er det nettopp derfor de uperfekte øyeblikkene blir værende hos oss. Ikke fordi de var perfekte, men fordi de ble ekte. Og fordi de ga oss noe å smile av lenge etter at dagen var over.