Den sikreste veien til å bli gammel? Snakk om sykdom og pensjon

For en tid siden fortalte svogeren min om en sammenkomst han hadde vært vertskap for. Da han ønsket gjestene velkommen, kom han med en litt uvanlig oppfordring: Denne kvelden skulle de unngå å snakke om sykdom og pensjon.

Jeg syntes det var en morsom idé. Men jo mer jeg tenkte over den, desto mer innså jeg at det lå en viktig erkjennelse bak.

Det er nemlig lett å havne i fellen. Når mennesker møtes, særlig etter hvert som årene går, dreier samtalen ofte inn på helseplager, diagnoser, medisiner, legetimer og pensjonisttilværelsen. Før man vet ordet av det, handler store deler av samværet om det som gjør vondt, eller om det som er avsluttet.

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Helse angår oss alle, og pensjon er en viktig overgang i livet. Men når disse temaene får dominere for mye, skjer det noe med hvordan vi oppfatter både oss selv og hverandre.

Å snakke om sykdom og pensjon er i seg selv ikke problemet. Problemet oppstår når dette blir det som først og fremst kjennetegner oss. Da er veien kort til å bli sett på som den syke, den pensjonerte eller den som alltid har en ny plage å fortelle om.

Kanskje enda viktigere er at vi kan begynne å se på oss selv på samme måte.

Det vi stadig vender oppmerksomheten mot, får lett større plass i identiteten vår. Hvis sykdom blir hovedtemaet, kan den begynne å definere mer av livet enn den egentlig fortjener. Hvis pensjon først og fremst forbindes med det som er over, kan vi gradvis begynne å tro at de mest spennende kapitlene allerede ligger bak oss.

Men et menneske er så mye mer enn helsen sin og langt mer enn yrket man en gang hadde.

Vi er fortsatt mennesker med interesser, erfaringer, drømmer, relasjoner og nysgjerrighet. Vi kan fortsatt lære, utvikle oss, skape, bidra og oppleve nye ting.

Derfor trenger vi også andre samtaler. Samtaler om det som inspirerer oss. Om bøker vi har lest, steder vi ønsker å besøke, mennesker som betyr noe for oss, og prosjekter vi gleder oss til. Samtaler som minner oss om at livet fortsatt er i bevegelse.

Kanskje var det nettopp dette svogeren min ønsket å oppnå. Ikke at sykdom og pensjon skulle være forbudte temaer, men at de ikke skulle få all oppmerksomheten.

For livet blir rikere når vi også snakker om mulighetene, ikke bare begrensningene. Om det som ligger foran oss, ikke bare det som ligger bak.

Vi blir ikke mindre interessante fordi vi blir eldre. Og livet slutter ikke når arbeidslivet gjør det.

Det finnes fortsatt nye historier å skape, nye mennesker å møte og nye kapitler å skrive. Det er verdt å huske, både i samtalene våre og i måten vi ser på oss selv.