Betalt for å si nei?

Du sitter på legekontoret. Du er utslitt. Kanskje har du vondt. Kanskje sliter du psykisk. Kanskje har du kjempet deg gjennom arbeidsdager altfor lenge før du endelig ber om hjelp.

Så kommer tanken:

Får legen faktisk økonomisk gevinst dersom jeg ikke blir sykemeldt?

For mange er dette en helt absurd problemstilling. Likevel er det nettopp den situasjonen politikerne har skapt.

Og det får meg til å stille flere spørsmål. Ikke bare om pasientenes tillit til legen. Ikke bare om legenes rolle. Men først og fremst om politikernes holdning til legene.

For hva er egentlig motivet?

Det mest oppsiktsvekkende er ikke om beløpet er 50 kroner. Det mest oppsiktsvekkende er tankegangen bak.

Når politikere innfører økonomiske insentiver for å redusere sykemeldinger, sender de samtidig et signal om at leger trenger et ekstra puff for å gjøre de riktige vurderingene.

Hvorfor?

Hvis politikerne har full tillit til legenes faglige skjønn, skulle slike ordninger være helt unødvendige. Da ville legen vurdert pasienten på nøyaktig samme måte uansett.

Hvis politikerne derimot mener at leger sykemelder for mange, eller at økonomiske gulrøtter er nødvendige for å påvirke legenes praksis, sier de samtidig at de ikke stoler fullt og helt på legestanden.

Jeg sliter med å se noen tredje forklaring.

Det er et alvorlig signal å sende til mennesker som har viet store deler av livet til utdanning, faglighet og omsorg for pasienter. Legene skal være medisinske eksperter. Ikke verktøy i politikernes kamp mot sykefraværsstatistikken.

Samtidig handler dette om noe langt større enn legene. Det handler om tillit.

Forholdet mellom lege og pasient bygger på én ting mer enn noe annet. Tillit.

Jeg skal kunne gå til legen og være trygg på at vurderingen som gjøres, skjer utelukkende av medisinske årsaker. Ikke økonomiske. Ikke politiske. Ikke fordi staten ønsker lavere sykefraværstall.

Når politikere kobler økonomiske insentiver til sykemeldingspraksis, planter de samtidig en tvil hos pasientene.

Var det medisinen som avgjorde?

Eller var det systemet?

Det er et spørsmål ingen pasient burde behøve å stille. For tillit er lett å miste og vanskelig å bygge opp igjen.

Noe av det mest frustrerende i sykefraværsdebatten er det underliggende budskapet som stadig går igjen. At folk helst vil være hjemme. At folk helst vil slippe å jobbe. At sykemeldinger først og fremst er et problem som må bekjempes.

Min erfaring er en helt annen.

Jeg har møtt mange mennesker som burde vært sykemeldt lenge før de faktisk ble det. Mennesker som står opp om morgenen med smerter. Mennesker som gruer seg til arbeidsdagen. Mennesker som bruker all energi på å holde hodet over vannet.

Likevel går de på jobb.

De biter tennene sammen.

De presser seg videre av hensyn til kolleger, arbeidsgiver og egen samvittighet.

Dette er ikke mennesker som leter etter en vei ut av arbeidslivet. Dette er mennesker som desperat prøver å holde seg i det.

De ønsker ikke å være syke.

De ønsker ikke trygd.

De ønsker ikke å sitte hjemme.

De ønsker å fungere.

Likevel opplever mange at de møtes med en grunnleggende mistanke om at de egentlig kunne gjort litt mer, stått litt lenger eller jobbet litt hardere.

Jeg tror det er en farlig utvikling.

For de aller fleste mennesker ønsker å bidra. De ønsker å klare seg selv. Når sykdom oppstår, trenger de først og fremst forståelse, behandling og hjelp til å komme tilbake. Ikke et system som i utgangspunktet ser ut til å lete etter grunner til at de ikke er syke nok.

De siste årene har det virket som om systemets første reaksjon stadig oftere er kontroll fremfor forståelse.

Man skal dokumentere.

Forklare.

Bevise.

Underbygge.

Gang på gang.

Selvsagt finnes det personer som kunne vært i jobb uten å være sykemeldt. Men de fleste som møter legen, NAV eller andre deler av hjelpeapparatet, ønsker ikke å bli syke. De ønsker ikke å falle utenfor arbeidslivet.

De ønsker å bli friske.

Likevel blir altfor mange møtt som om problemet først og fremst er at de må kontrolleres.

Hva om vi hadde snudd perspektivet?

Hva om mennesker ble møtt med mer tillit, mer respekt og mer hjelp?

Hvor mange ville da kommet raskere tilbake i arbeid?

Samtidig er det vanskelig å forstå hvorfor så mye oppmerksomhet rettes mot legene når mange av utfordringene ligger andre steder.

For mange syke opplever at møtet med NAV blir avgjørende. Ikke nødvendigvis fordi regelverket er dårlig, men fordi opplevelsen av hjelpen varierer enormt.

Noen møter saksbehandlere som lytter, finner løsninger og ser muligheter.

Andre opplever det motsatte.

Når mennesker føler at utfallet av saken avhenger av hvem som sitter på den andre siden av bordet, oppstår det utrygghet.

Et velferdssystem skal være forutsigbart.

Det skal ikke føles som et lotteri.

Derfor blir jeg også undrende når politikernes oppmerksomhet så ofte rettes mot sykemeldinger og leger. Er det virkelig der problemet ligger?

Kunne vi ikke brukt mer energi på raskere behandling, bedre oppfølging, bedre tilrettelegging på arbeidsplassene og et NAV-system som faktisk hjelper flere tilbake i arbeid?

Jeg tror de fleste som har vært syke over tid, vet svaret.

Mennesker blir sjelden friskere av mistanke.

De blir sjelden raskere arbeidsføre av å føle at de må bevise sin egen sykdom.

De blir derimot ofte bedre når de blir møtt med respekt, forståelse og hjelp.

Derfor klarer jeg ikke å komme bort fra det grunnleggende spørsmålet:

Hva er egentlig motivet bak å belønne leger for å redusere sykemeldinger?

Er det et uttrykk for mistillit til legene?

Er det et uttrykk for mistillit til pasientene?

Eller handler det rett og slett om at sykefraværstallene har blitt viktigere enn menneskene bak dem?

For meg er det siste spørsmålet det viktigste.

For sykefravær er ikke bare en budsjettpost. Bak hvert tall finnes det et menneske. Et menneske som kanskje er redd for å miste jobben. Et menneske som kanskje sliter med helsen. Et menneske som ønsker å bli sett, hørt og forstått.

Det som får mennesker tilbake i arbeid, er sjelden mistanke.

Det er hjelp.

Det er behandling.

Det er oppfølging.

Det er å bli møtt med respekt når livet butter imot.

Derfor burde vi kanskje stille et helt annet spørsmål enn om sykefraværet er for høyt.

Vi burde spørre hvorfor politikere innfører ordninger som kan svekke tilliten mellom lege og pasient.

For dersom pasienter begynner å lure på om legen vurderer økonomiske insentiver samtidig som helsen deres vurderes, har vi allerede beveget oss inn på et farlig spor.

Tillit er nemlig langt mer verdt enn 50 kroner.

Og den burde aldri settes på spill.