Hvorfor skal NAV-legen overprøve fastlegen og spesialisten?

Du er syk.

Du har vært gjennom undersøkelser, behandling og utprøving av arbeidsevnen din. Fastlegen kjenner historien din. Kanskje har spesialister vurdert deg også. Du kjenner selv hvilke begrensninger sykdommen gir i hverdagen.

Så kommer NAVs rådgivende lege inn i bildet.

En lege som aldri har møtt deg. Som aldri har undersøkt deg. Som kun leser papirene.

Likevel kan vurderingen få stor betydning for utfallet av saken.

Senest hørte jeg om en situasjon der fastlegen, personen selv og NAV-veilederen var enige om at arbeidsevnen var varig brukt opp. Utprøving var gjennomført. Dokumentasjonen var omfattende. Alle som faktisk kjente saken mente at det ikke var mer arbeidsevne å hente.

Så kom vurderingen fra NAVs rådgivende lege.

Konklusjonen var en annen.

Hva gjør man da?

Hvem skal man tro på?

Legen som har fulgt pasienten gjennom år med sykdom, behandling og oppfølging?

Eller legen som vurderer dokumentene fra et skrivebord?

Dette er ikke et enkeltstående tilfelle. Mange opplever at NAVs medisinske vurdering ikke stemmer med deres egen opplevelse, fastlegens vurdering eller spesialistenes konklusjoner.

Og da oppstår det et betimelig spørsmål:

Hvorfor har vi et system der fastleger og spesialister blir overprøvd av en lege som aldri har møtt pasienten?

Ingen er uenige om at NAV trenger medisinsk kompetanse. Det er fornuftig at dokumentasjon kvalitetssikres og at kompliserte saker vurderes grundig.

Men når den rådgivende legen i praksis ender opp med å trekke en annen konklusjon enn behandlerne, mener mange at systemet beveger seg fra kvalitetssikring til overprøving.

Og er det egentlig nødvendig?

Fastleger og spesialister bruker enorme ressurser på å dokumentere sykdom, funksjonsnivå og arbeidsevne. Deretter skal en ny lege lese de samme papirene og gjøre sin egen vurdering.

Det reiser flere spørsmål.

Gir dette faktisk bedre beslutninger?

Eller skaper det bare et ekstra ledd i byråkratiet?

Hver rådgivende lege koster penger. Hver ekstra vurdering krever tid. Hver uenighet fører ofte til nye erklæringer, flere møter, flere klager og lengre saksbehandling.

Regningen havner hos fellesskapet.

Samtidig betaler den syke en annen pris: usikkerhet, frustrasjon og følelsen av ikke å bli trodd.

For pasienten kan det oppleves absurd.

Først forteller fastlegen hva situasjonen er.

Deretter bekrefter spesialisten det samme.

Pasienten beskriver de samme begrensningene.

Likevel kommer en person som aldri har møtt vedkommende frem til en annen konklusjon.

Tillit er selve fundamentet i helsevesenet. Men hvilket signal sender vi når vurderingen til legen som kjenner pasienten gjennom flere år, kan få mindre vekt enn vurderingen til en lege som aldri har møtt personen?

Kanskje er det på tide å stille de ubehagelige spørsmålene:

Hvor ofte endrer NAV-legene utfallet av saker?

Blir avgjørelsene faktisk bedre?

Hvor mange millioner brukes hvert år på denne ordningen?

Og kan NAV dokumentere at gevinsten er større enn kostnaden?

For hvis fastleger og spesialister ikke er til å stole på, har vi et langt større problem enn NAV-legene.

Men hvis de faktisk er til å stole på, må vi våge å spørre om dagens ordning er blitt et unødvendig kontrollnivå som øker byråkratiet, forlenger prosessene og svekker tilliten hos dem systemet er ment å hjelpe.

Det holder ikke å si at NAV-legen bare er rådgivende.

For den som får avslag, er spørsmålet langt mer konkret:

Hvorfor skal en lege som aldri har møtt meg, ha større innflytelse på fremtiden min enn legene som faktisk kjenner meg?