Seniorer har mange ansikter

Vi lever i et samfunn som stadig blir eldre. Likevel er bildene vi møter av eldre mennesker ofte forbausende like.

I reklamer, brosjyrer, aviser og på nettsider ser vi gjerne den samme personen om og om igjen: grått hår, rullator, bekymret blikk og fokus på sykdom eller hjelpebehov. Det kan nesten virke som om alderdom først og fremst handler om det man ikke lenger kan gjøre.

Men er det virkelig slik?

De fleste av oss kjenner eldre mennesker som ikke passer inn i dette bildet. Noen driver frivillig arbeid. Andre passer barnebarn, reiser verden rundt, er aktive i arbeidslivet eller starter nye prosjekter etter at de har fylt 70. Mange trener, går på konserter, engasjerer seg politisk eller lærer seg nye ferdigheter. Noen lever med sykdom og begrensninger. Andre gjør ikke det.

Akkurat som resten av befolkningen er eldre mennesker forskjellige.

Likevel har vi en tendens til å sette dem i samme bås.

Når alderdom først og fremst fremstilles som skrøpelighet og tilbakegang, sender vi et signal om at det å bli gammel er noe negativt. Noe som skal bekjempes, skjules eller helst unngås. Da glemmer vi at aldring egentlig handler om livet. Om erfaringene, historiene, relasjonene og menneskene bak tallet i passet.

Problemet med stereotypier er ikke bare at de gir et feil bilde av virkeligheten. De påvirker også hvordan vi møter hverandre. Hvis vi forventer at eldre skal være passive og hjelpetrengende, risikerer vi å overse ressursene, kompetansen og engasjementet som finnes hos mange.

Derfor trenger vi flere nyanser.

Vi trenger bilder av den eldre fjellvandreren, den frivillige, den nysgjerrige studenten, den omsorgsfulle besteforelderen og den yrkesaktive 75-åringen. Vi trenger også bilder av mennesker som lever med sykdom og funksjonsnedsettelser. Poenget er ikke å erstatte én stereotypi med en annen. Poenget er å vise bredden.

For mangfold stopper ikke ved 67 eller 70 år.

Eldre mennesker har ulike interesser, ulik økonomi, ulik helse, ulik kultur, ulike drømmer og ulike livshistorier. De er ikke én gruppe. De er like forskjellige som alle andre.

Kanskje er det på tide at reklamene, illustrasjonene og mediene begynner å vise det.

For når vi ser mangfoldet blant eldre, ser vi ikke bare alderdommen slik den faktisk er. Vi ser menneskene. Det er der den virkelige historien ligger.