Arbeids- og inkluderingsminister Kjersti Stenseng mener at vi må jobbe lenger fordi vi lever lenger. Regjeringen foreslår derfor at både pensjonsalderen og den nedre aldersgrensen for når du kan ta ut pensjon skal øke i årene som kommer.
For dagens unge kan det bety at pensjon ikke lenger kan tas ut fra 62 år, men kanskje fra 64 eller 65 år. Samtidig kan den normerte pensjonsalderen nærme seg 70 år.
Det er lett å forstå Stensengs argument. Vi blir flere eldre, lever lenger og pensjonssystemet må finansieres. Men det er likevel grunn til å stille noen spørsmål.
Hvorfor handler debatten nesten bare om at folk må jobbe lenger?
Hvorfor snakker vi så lite om hvordan arbeidstakere skal klare å stå lenger i jobb? Hvordan arbeidsplasser kan tilrettelegges bedre? Hvordan seniorers erfaring kan brukes mer aktivt? Og hvordan vi kan hindre at folk blir skjøvet ut av arbeidslivet før de når den stadig høyere pensjonsalderen?
Mange vil gjerne jobbe lenger. Det er positivt. Men da må de også få muligheten til det.
I dag opplever mange arbeidstakere over 60 år at det blir vanskeligere å få ny jobb, vanskeligere å få kompetanseutvikling og lettere å bli valgt bort. Da blir det et paradoks når samfunnet samtidig forventer at folk skal stå flere år ekstra i arbeid.
Det er også lov å spørre om dagens og morgendagens arbeidstakere i praksis blir bedt om å ta en større del av regningen for eldrebølgen. Når løsningen først og fremst er høyere pensjonsalder og en høyere nedre aldersgrense for uttak av pensjon, burde vi samtidig se en mye tydeligere satsing på et mer aldersvennlig arbeidsliv.
For skal folk jobbe lenger, må vi også bli flinkere til å ta vare på dem lenger.
Hvis ikke risikerer vi at diskusjonen bare handler om flere arbeidsår, mens den viktigste debatten blir glemt: Hvordan skal vi gjøre det mulig for folk å ha helse, arbeidsglede og mulighet til å stå i jobb helt til den nye pensjonsalderen? Det spørsmålet fortjener minst like mye oppmerksomhet som regjeringens forslag om å heve aldersgrensene.

