Ikke kall meg hva som helst

Noen ganger tenker jeg på hvordan det må være å bli helt avhengig av andre mennesker.

Ikke bare praktisk. Men menneskelig.

Hvordan det må føles når andre plutselig bestemmer rytmen i dagene dine. Når hjelpen du trenger også betyr at noen får tilgang til de mest private delene av livet ditt. Kroppen din. Hjemmet ditt. Vanene dine. Stillheten din.

Og midt i alt dette har jeg merket at jeg tenker på noe som kanskje virker lite:

Hva vi kaller hverandre.

For hvis den dagen kommer at jeg trenger mye hjelp, så tror jeg at jeg ønsker å bli kalt ved etternavn.

Ikke fordi jeg ønsker avstand.
Ikke fordi jeg vil være vanskelig eller formell.

Men kanskje fordi det finnes noe i oss mennesker som prøver å holde fast i seg selv så lenge som mulig.

Et helt liv bygger vi jo et menneske.
Vi blir noen.
Vi finner grenser, språk, verdighet, identitet.
Vi lærer hvem vi er i møte med andre mennesker.

Og så lurer jeg på hva som skjer dersom man sakte begynner å miste kontrollen over de små tingene.

Ikke på dramatisk vis.
Bare stille.

At andre bruker fornavnet ditt før de egentlig kjenner deg.
At nærheten kommer før tilliten.
At man blir møtt likt som alle andre, selv om hele livet ditt har vært unikt.

Kanskje er det nettopp de små tingene som gjør oss mest sårbare.

For et navn er jo ikke bare et navn.
Det er også følelsen av hvem man er i verden.

Jeg tror mange mennesker er redde for å miste seg selv.
Ikke bare fysisk, men menneskelig.
Redde for å bli redusert til behov, rutiner og praktiske oppgaver.

Og kanskje er det derfor dette berører meg så sterkt.

Fordi jeg håper at noen, den dagen jeg trenger hjelp, fortsatt ser personen jeg har vært hele livet.
Ikke bare mennesket som trenger omsorg.

At noen stopper opp og spør:
“Hva ønsker du å bli kalt?”

For i det spørsmålet ligger det noe vakkert.

At jeg fortsatt er et menneske med egne grenser, ønsker og en identitet som fortjener å bli tatt på alvor.

Selv når jeg ikke klarer alt selv lenger.