Der merkelige aldersgapet

Norge har de siste årene hevet aldersgrensen i arbeidslivet til 72 år. Begrunnelsen har vært enkel: Vi lever lenger, vi holder oss friskere, og samfunnet trenger arbeidskraft. Arbeidsgivere oppfordres til å beholde seniorene, og politikere understreker betydningen av at flere står lenger i jobb.

Likevel finnes det et stort paradoks i norsk arbeidsliv.

Mens samfunnet sier at du kan og bør jobbe til du er 72 år, er mange av de viktigste økonomiske sikkerhetsnettene fortsatt innrettet mot en virkelighet der arbeidslivet i praksis slutter ved 67 år.

Tryggheten stopper ved 67

For mange arbeidstakere opphører sykepengeretten ved fylte 67 år. Blir du syk som 68-, 69- eller 70-åring, har du ikke de samme rettighetene som en yngre arbeidstaker.

På samme måte opphører uføretrygden ved 67 år og erstattes av alderspensjon. Selv om overgangen er automatisk, betyr det at samfunnet ikke lenger anser deg som en arbeidstaker som kan bli ufør, men som pensjonist.

Også mange tjenestepensjonsordninger er bygget opp rundt 67-årsgrensen. Premiefritak ved uførhet, som sikrer videre pensjonsinnbetaling dersom du blir arbeidsufør, stopper ofte ved 67 år. Dermed kan en arbeidstaker som velger å stå i jobb etter denne alderen, miste viktige rettigheter som yngre kolleger har.

Livsforsikringen forsvinner

Mange gruppe- og livsforsikringer har også en aldersgrense på 67 år. Det betyr at arbeidstakere som fortsatt er i jobb, ofte mister forsikringsdekninger som dødsfallsforsikring, uføreforsikring eller andre personalforsikringer.

Konsekvensen er at en person som arbeider ved siden av en 60-åring kan utføre samme jobb, betale skatt og bidra til verdiskaping, men ha betydelig svakere økonomisk beskyttelse dersom noe skjer.

Andre ordninger henger etter

67-årsgrensen går igjen i en rekke offentlige og private ordninger:

• Sykepengerettigheter er begrenset etter fylte 67 år.

• Uføretrygd opphører ved 67 år og omgjøres til alderspensjon.

• Mange premiefritaksordninger i tjenestepensjon stopper ved 67 år.

• Flere livs- og uføreforsikringer opphører ved 67 år.

• Mange tariff- og personalordninger er fortsatt konstruert rundt den gamle pensjonsalderen.

• Enkelte bank- og forsikringsprodukter har høyere premier eller svært begrenset dekning for personer over 67 år.

• Muligheten til å tegne nye forsikringer blir ofte veldig begrenset etter fylte 67 år.

Resultatet er at den juridiske aldersgrensen i arbeidslivet og de økonomiske trygghetsordningene ikke lenger samsvarer.

Sender samfunnet et dobbelt budskap?

På den ene siden sier myndighetene at seniorer bør arbeide lenger. På den andre siden er store deler av trygghetssystemet fortsatt innrettet slik at man i praksis behandles som pensjonist fra 67-årsdagen.

Dette skaper et dobbelt budskap:

«Vi ønsker at du skal jobbe til du er 72 år, men vi gir deg ikke nødvendigvis den samme tryggheten som andre arbeidstakere.»

For mange kan dette oppleves urimelig. Dersom samfunnet forventer at folk skal stå lenger i arbeid, burde kanskje også rettighetene følge med. Det er vanskelig å se logikken i at arbeidsplikten og arbeidsmulighetene strekker seg til 72 år, mens flere av de viktigste sikkerhetsnettene stopper fem år tidligere.

På tide med en gjennomgang

Spørsmålet er derfor om politikerne har gjort jobben halvveis. Det er lett å vedta høyere aldersgrenser. Det er langt viktigere å sørge for at regelverket rundt sykepenger, forsikringer, uførhet og pensjonsordninger følger etter.

Hvis målet er et arbeidsliv der flere står lenger i jobb, bør tryggheten vare like lenge som arbeidslivet. Ellers risikerer vi at seniorer oppfordres til å arbeide videre uten å ha den økonomiske sikkerheten som tidligere generasjoner tok for gitt.