Når ble det feil å bli eldre?

Vi må slutte å være så redde for ordet «eldre».

Jeg leste nylig en overskrift om at vi må “ta livet av” ordet eldre. Men må vi egentlig det? Eller er det egentlig holdningene våre det er noe galt med?

For hva er det vi er så redde for?

Vi vil leve lenge – men vi vil ikke bli gamle.
Vi vil ha erfaring – men vi vil ikke bli kalt eldre.

Det er jo litt rart når du tenker over det.

Mange bruker mye energi på å fremstå yngre. Ikke fordi de føler seg gamle, men fordi de er redde for hva andre legger i ordene “eldre”, “gammel” eller “senior”.

Og vi gjør det også i måten vi gir komplimenter på.

Hvor ofte hører du ikke:
«Du ser jo ikke ut som du er 60!»

Det er jo ment som noe hyggelig. Men egentlig sier vi jo at det å se ut som 60… ikke er bra nok.

Hva om vi heller sa:
«For en flott og interessant 60-åring du er.»

Det føles helt annerledes.

For sannheten er jo at det å bli eldre betyr noe.
Det betyr erfaring.
Det betyr at du har vært gjennom ting.
At du har lært.

I mange andre kulturer går man til eldre for råd. De blir lyttet til. Respektert.

Hos oss prøver vi ofte å pakke det bort litt. Gjøre det mindre synlig.

Kanskje vi heller burde gjort det motsatte?

Kanskje vi trenger flere som bare står i det. Som ikke later som de er yngre enn de er, men som viser at det er helt greit – og faktisk ganske bra – å bli eldre.

For alternativet er jo ikke så fristende.

Og det er også verdt å tenke på dette:
Om noen år vil det faktisk være flere i Norge som er over 65 år enn barn under 18.

Det betyr at dette angår oss alle – enten vi liker det eller ikke.

Så kanskje vi kan starte litt enkelt:
Snakke litt mer positivt om det å bli eldre. Slutte å unnskylde alderen vår.

Og heller være gode forbilder – som viser at det å bli eldre faktisk er noe å være stolt av.