Hvem eier tiden din?
Gjennom jobben min har jeg snakket med mange som planlegger pensjonisttilværelsen. De fleste ser fram til friheten. Endelig skal vekkerklokken få hvile, kalenderen bli mindre styrt av andre, og dagene fylles med det de selv ønsker.
Men det er noe annet som også går igjen i samtalene.
Mange opplever at andre allerede har planer for tiden deres.
De blir spurt om å ta verv, bidra i frivillige organisasjoner, passe barnebarn, hjelpe naboer eller stille opp på ulike arrangementer. Alt dette er både viktig og verdifullt. Samfunnet vårt er avhengig av mennesker som engasjerer seg. Problemet oppstår når ønsket om hjelp blir til en forventning.
For det er ikke alle som ønsker å bruke pensjonisttilværelsen som frivillige.
Likevel kan det være overraskende vanskelig å si nei. Mange forteller at de får dårlig samvittighet. Andre kjenner på et press om å være «nyttige». Og nesten alle har hørt en variant av kommentaren:
– Men du har jo tid.
Jeg har ofte undret meg over akkurat den holdningen. Vi ville neppe sagt til en yrkesaktiv person at all fritid burde brukes på oppgaver for andre. Vi forventer heller ikke at folk skal fylle hver ledige time med dugnader og verv. Hvorfor blir det annerledes når man går av med pensjon?
De menneskene jeg møter, har gjerne stått i arbeid i 40 eller 50 år. De har bidratt til arbeidslivet, betalt skatt, oppdratt barn, stilt opp for familie og lokalsamfunn og tatt ansvar gjennom et langt liv. Når de endelig får større frihet til å disponere dagene sine, burde det kanskje være nettopp det de får – frihet.
Noen ønsker å bruke den på frivillig arbeid. Andre vil reise. Noen vil lære noe nytt, dyrke hobbyer, være sammen med familie og venner eller bare nyte roligere dager. Ingen av valgene er mer riktige enn andre.
Det interessante er at vi sjelden stiller spørsmål ved hvordan folk bruker tiden sin så lenge de er i jobb. Men når arbeidslivet er over, virker det som om ledig tid plutselig blir noe som bør stilles til disposisjon for fellesskapet.
Frivillig arbeid er på sitt beste når det springer ut av lyst, interesse og engasjement. Da skaper det både glede og mening. Men når det bygger på forventninger eller dårlig samvittighet, mister det noe av sin verdi.
Kanskje er det på tide å slutte å se på pensjonister som en reserve av ledige ressurser. Kanskje skal vi heller se dem som mennesker som endelig har fått muligheten til å disponere tiden sin slik de selv ønsker.
For tiden blir ikke mindre verdifull fordi man har mer av den.