Når kjærligheten blir for tett
Å gå av med pensjon samtidig. Endelig masse tid sammen. Rolige morgener, lange dager, frihet fra klokkeslett og rutiner.
Men så skjer det noe mange ikke helt er forberedt på.
Plutselig er dere sammen hele tiden.
Ikke bare om kveldene. Ikke bare i helgene. Men hele dagen. Hver dag.
For mange har jobben vært mer enn bare arbeid. Den har gitt rytme, pauser fra hverandre, egne opplevelser. Små pustehull i hverdagen.
Når alt det forsvinner, kan det bli… tett.
For vi er jo forskjellige. Den ene vil ut, være aktiv, møte folk. Den andre vil ta det roligere. Og hvis alt skal gjøres sammen, kan det fort føles som om friheten krymper – for begge.
Ikke fordi kjærligheten er borte.
Men fordi rommet rundt den blir for lite.
To mennesker kan ikke bli én. Ikke nå heller.
Kanskje er noe av det viktigste vi kan gjøre i denne fasen, nettopp å bevare noe eget. Egne interesser. Egne venner. Egne små verdener.
Og så velge hverandre – igjen og igjen. Ikke fordi vi må, men fordi vi vil.
For det er også en realitet vi sjelden snakker om:
Det er svært sjelden to mennesker forlater livet på samme dag.
En av oss skal en gang stå igjen alene.
Og da betyr det noe å ha sitt eget liv. Sine egne relasjoner. Noe som fortsatt gir mening, retning og glede.
Ikke som en avstand til hverandre – men som en styrke.
Et godt parforhold handler ikke om å gjøre alt sammen.
Det handler om å gi hverandre rom til å leve – og likevel høre til.
Så neste gang partneren din sier:
«Jeg tar meg en tur ut»
Kanskje du kan svare:
«Så fint. Kos deg.»
For kjærlighet handler ikke om å holde fast.
Den handler om å gi hverandre vinger.
Anbefales også å lytte til på Spotify – verdt noen minutter til ettertanke.
«To frie ørnar»
Tekst: Torolf Nordbø Musikk: Torolf Nordbø
Kaffor skal me hinka rundt på kvar vår krykke
Med min eine fot, -bunden fast til din
Kaffor skal to heile menneske bli halve
Siamesisk tosomhet den gjer folk blind.
REFR: La to frie ørnar breie venger
Så flyg dei både saman og kvar for seg
La to frie ørnar breie venger
Me er eitt, men me er også meg og deg
Du og eg og alle saman har me draumar
Ubevist møbleres og min draum med deg
Me vil skapa om den andre i vårt bilde
Då blir mennesket ein ting og ikkje; ”Eg”
3.Me kan vere eitt og blomstra fritt i verdå
Ikkje lukka verdå utanfor vårt skap
I det tronge skapet blir snart to forkrøbla
Om ikkje begge to får blomstra blir det tap
