Er eldre blitt velferdsstatens reservearbeidsstyrke?

Helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre liker ikke ordet «eldrebølge». Han vil heller snakke om «eldrekraft».

Det høres unektelig hyggeligere ut. Hvem vil vel bli omtalt som en del av et problem når man heller kan beskrives som en ressurs?

Men når helseministeren samtidig ønsker å mobilisere eldre til mer aktivitet og frivillig innsats, er det naturlig å stille et viktig spørsmål:

Hvor går grensen mellom å legge til rette for frivillighet og å bruke frivilligheten som en løsning på samfunnets voksende behov?

I statsbudsjettet for 2026 foreslo regjeringen en ny tilskuddsordning på 70 millioner kroner til frivillige og ideelle aktører for å øke aktiviteten blant eldre og mobilisere den såkalte «eldrekraften». Vestre har selv løftet fram ordningen som en del av regjeringens Eldreløft.

Dette er altså ikke et tilfeldig utspill eller en løs idé. Det er en bevisst satsing fra regjeringen og helseministeren selv.

Derfor fortjener den også en åpen og ærlig debatt.

Jeg er ikke mot frivillighet. Tvert imot. Frivillige gjør hver eneste dag en uvurderlig innsats i lokalsamfunn over hele landet. De skaper aktivitet, fellesskap og omsorg som samfunnet trenger.

Jeg er heller ikke mot at eldre skal få bruke kunnskapen, erfaringen og energien sin.

Det jeg reagerer på, er når eldre først og fremst blir omtalt som en ressurs som skal mobiliseres.

For vi har allerede bidratt.

Vi har arbeidet, betalt skatt, oppdratt barn, tatt vare på foreldre og stilt opp for familie, naboer og lokalsamfunn. Mange har brukt tusenvis av timer på frivillig arbeid gjennom et langt liv.

Derfor blir jeg litt urolig når politikere snakker om å mobilisere oss enda mer.

Da er det naturlig å spørre:

Til hva?

Hvis dette handler om å gi eldre som ønsker det flere muligheter til sosial aktivitet, fellesskap og frivillig engasjement, er det positivt.

Men dersom frivilligheten gradvis skal fylle hullene etter mangel på ansatte og stram kommuneøkonomi, er vi inne på noe helt annet.

Da handler ikke debatten lenger om aktiv aldring.

Da handler den om hvem som skal utføre oppgavene samfunnet er avhengig av å få gjort.

Og her bør helseministeren være tydelig.

Skal eldre frivillige være et supplement til velferdsstaten?

Eller er tanken at de etter hvert skal kompensere for manglende arbeidskraft og kapasitet?

For meg er forskjellen avgjørende.

Frivillighet skal bygge på lyst og engasjement. Ikke på behovet for gratis arbeidskraft.

Jeg tviler ikke på at mange eldre både kan og ønsker å bidra. Men eldre mennesker er ikke en uutnyttet naturressurs som kan tas i bruk når behovene øker.

Vi er mennesker med egne ønsker, planer og prioriteringer.

Noen ønsker å være frivillige. Andre vil fortsette å arbeide. Noen vil bruke mer tid med barnebarna. Andre vil reise, dyrke interesser eller engasjere seg i organisasjonslivet. Og noen ønsker ganske enkelt å nyte pensjonisttilværelsen etter et langt yrkesliv.

Alle disse valgene er like verdifulle og like legitime.

Derfor vil jeg utfordre helseminister Jan Christian Vestre:

Hvis «eldrekraft» først og fremst handler om å gi eldre flere muligheter til å delta i samfunnet, er det et mål mange kan stille seg bak.

Men da må det også være helt klart at frivillighet er et valg, ikke en forventning.

Eldre skal bidra fordi de ønsker det, ikke fordi kommuner og staten mangler folk eller penger.

Målestokken på et godt samfunn er ikke hvor mye mer vi klarer å få eldre til å gjøre. Målestokken er om mennesker som har bidratt hele livet, får friheten til selv å bestemme hva de vil bruke resten av livet til.