Er 70-åringer bare gode nok til dugnad?

Norge trenger deres erfaring i arbeidslivet. Hvorfor trenger vi den ikke i politikken?

Norge blir stadig eldre. Vi lever lenger, holder oss friskere lenger og oppfordres til å stå lenger i arbeid. Samtidig er én aldersgruppe nærmest usynlig der de viktigste beslutningene tas.

Det finnes ingen 70-åringer på Stortinget. Det finnes ingen 70-åringer i regjeringen.

Det er oppsiktsvekkende i et land hvor antallet eldre øker år for år, og hvor seniorer utgjør en stadig større del av velgermassen.

Men det mest interessante er kanskje ikke at det mangler 70-åringer i maktens korridorer.

Det mest interessante er at representasjonen stopper lenge før folk fyller 70.

Mangfold gjelder tydeligvis ikke alle

Norske partier er svært opptatt av representasjon.

Valglistene skal inneholde kvinner og menn. De skal representere by og bygd, nord og sør. Partiene ønsker flere unge kandidater. De ønsker representanter med ulik yrkesbakgrunn, og de arbeider aktivt for å få flere med innvandrerbakgrunn inn i politikken.

Argumentet er enkelt og godt: Stortinget bør gjenspeile samfunnet.

Men når det gjelder alder, ser prinsippet ut til å ha en øvre grense.

Det snakkes mye om å få inn flere unge stemmer. Langt sjeldnere diskuteres det hvorfor erfarne kandidater gradvis forsvinner ut av politikken når de nærmer seg 70-årsalderen.

Hvis representasjon er viktig for kjønn, geografi, bakgrunn og etnisitet, hvorfor er den så lite viktig når det gjelder de eldste?

Representasjonen stopper lenge før 70

Det er ikke slik at norske partier plutselig oppdager at det ikke finnes kvalifiserte 70-åringer.

Tvert imot.

Mange av dem som nærmer seg 70 har et helt liv med erfaring bak seg. De har ledet virksomheter, bygget opp organisasjoner, drevet lokalpolitikk, sittet i styrer og tatt ansvar i lokalsamfunn gjennom flere tiår.

Likevel ser vi gang på gang at eldre politikere fases ut lenge før de fyller 70.

Når valglistene skal fornyes, flyttes de nedover. Nye kandidater prioriteres. Erfaring viker for fornyelse.

Fornyelse er viktig.

Men når fornyelsen konsekvent skjer på bekostning av den eldste generasjonen, oppstår et spørsmål som partiene sjelden blir konfrontert med:

Når sluttet alder å være en del av mangfoldsbegrepet?

Gamle nok til å jobbe. For gamle til å styre.

Dette er et paradoks det snakkes altfor lite om.

Samfunnet forventer at folk skal stå lenger i arbeid. Vi mangler arbeidskraft. Politikere oppfordrer seniorer til å fortsette i jobb. Den generelle aldersgrensen i arbeidslivet er 72 år.

Erfaring trekkes fram som en verdifull ressurs.

Kompetanse skal tas vare på.

Seniorer skal ikke skyves ut.

Likevel ser politiske partier ut til å praktisere det motsatte i egne rekker.

Hvis en person er ung nok til å arbeide til fylte 72 år, hvorfor er vedkommende ikke ung nok til å sitte på Stortinget?

Hvis erfaring er en ressurs i arbeidslivet, hvorfor blir den mindre verdt i politikken?

Er 70-åringer bare gode nok til dugnad?

Mange av de samme menneskene som anses som for gamle til sentrale politiske verv, er de som holder lokalsamfunnene sammen.

De sitter i borettslagsstyrer. De driver frivillige organisasjoner. De arrangerer kulturaktiviteter. De trener barn og unge. De er besøksvenner, styremedlemmer, ildsjeler og bærebjelker i frivilligheten.

Ingen stiller spørsmål ved verdien av innsatsen deres.

Tvert imot.

Samfunnet er avhengig av den.

Likevel kan man få inntrykk av at partiene først og fremst ser verdien av eldre når det er behov for frivillige hender.

Når vervene med reell makt og innflytelse skal fordeles, er interessen betydelig mindre.

Det sender et underlig signal:

Du er erfaren nok til å bidra.

Men ikke erfaren nok til å bestemme.

Hvem representerer den eldste generasjonen?

Selvsagt kan yngre politikere representere eldre velgere.

Men hvis alder er helt irrelevant, hvorfor er partiene da så opptatt av å få inn unge kandidater?

Fordi representasjon betyr noe.

Ulike generasjoner bringer med seg ulike erfaringer, perspektiver og prioriteringer.

Det gjelder unge.

Det gjelder middelaldrende.

Og det gjelder eldre.

En person som selv har erfaring med overgangen til pensjonisttilværelsen, som kjenner utfordringene i helse- og omsorgstjenestene og som har levd gjennom flere tiår med samfunnsendringer, tilfører perspektiver som andre nødvendigvis ikke har.

Når disse perspektivene nesten forsvinner fra de politiske beslutningsrommene, mister også politikken noe.

Partiene undervurderer en hel generasjon

Ingen ber om alderskvotering.

Ingen ber om at mennesker skal velges fordi de har fylt 70.

Men partiene bør stille seg selv et ærlig spørsmål:

Hvorfor er det så viktig at Stortinget representerer kjønn, geografi, unge velgere og mennesker med ulik bakgrunn, mens en av de mest erfarne generasjonene i samfunnet nesten ikke finnes rundt bordet?

Det er vanskelig å hevde at representasjon er et grunnleggende prinsipp dersom prinsippet slutter å gjelde når folk blir gamle.

I et samfunn der stadig flere lever aktive liv langt inn i 70-årene, framstår dette som stadig mer utdatert.

Kanskje mangler ikke Norge kvalifiserte 70-åringer.

Kanskje er det partiene som fortsatt tenker for ungt.

Og kanskje er det på tide å spørre om 70-åringer skal være med og styre landet, og ikke bare være dem som stiller opp på dugnaden.